Hva er kjøpsloven? Loven forklart enkelt – hvem den gjelder for, og hva den sier

Kjøpsloven er den norske loven for kjøp av ting når kjøpet ikke er et forbrukerkjøp: privatperson til privatperson, bedrift til bedrift og privatperson som selger til en bedrift. Den kan i stor grad avtales bort.

Kjøpsloven er loven som gjelder når du kjøper eller selger en ting, og kjøpet ikke er et vanlig forbrukerkjøp fra en butikk. Selger du sykkelen din på Finn, kjøper en brukt båt av naboen eller handler varer til firmaet ditt fra en grossist, er det kjøpsloven som avgjør hva du kan kreve hvis noe går galt. Handler du som privatperson fra en butikk eller nettbutikk, gjelder i stedet forbrukerkjøpsloven.

Det offisielle navnet er lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp. Den trådte i kraft 1. januar 1989, og den har ikke vært endret siden 2014. Den viktigste egenskapen å kjenne til er at loven er deklaratorisk: Partene kan avtale andre regler, og da gjelder avtalen.

Hvilke kjøp gjelder kjøpsloven for?

Lovens første paragraf trekker grensene. Kjøpsloven er hovedregelen for kjøp, men den viker for to andre lover:

«Loven gjelder kjøp for så vidt ikke annet er fastsatt i lov. For forbrukerkjøp gjelder forbrukerkjøpsloven. For kjøp av fast eiendom gjelder avhendingslova.»

Hva som er et forbrukerkjøp, står i forbrukerkjøpsloven § 1: salg av en ting til en forbruker «når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet». Det som blir igjen, havner under kjøpsloven. I praksis betyr det:

Den nest siste linjen overrasker mange. Selger en privatperson bilen sin gjennom en bilforhandler på kommisjon, er det forbrukerkjøp, fordi «selgerens representant» opptrer i næring. Hvordan du avgjør om du er forbruker eller næringsdrivende i et konkret kjøp, er forklart i forbruker eller næringsdrivende – hvilken lov gjelder?

Kjøpsloven gjelder også bytte av ting «så langt den passer» (§ 1 annet ledd), og den gjelder bestilling av ting som skal lages – et tilvirkningskjøp – så lenge du som bestiller ikke selv skaffer en vesentlig del av materialet (§ 2). Den gjelder derimot ikke oppføring av bygninger på fast eiendom, og ikke avtaler der arbeidet utgjør den overveiende delen. Snekkerarbeid, reparasjoner og andre tjenester til forbrukere reguleres av håndverkertjenesteloven. Grensen mellom tilvirkning og tjeneste har sin egen artikkel om tilvirkningskjøp.

Deklaratorisk: loven viker for avtalen

Forbrukerkjøpsloven kan ikke fravikes til skade for forbrukeren. Kjøpsloven er bygget motsatt. § 3 sier at bestemmelsene ikke gjelder «for så vidt annet følger av avtalen, etablert praksis mellom partene, eller handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene».

Det betyr at kjøpslovens regler er et sett med reserveregler. De fyller ut der avtalen er taus. To bedrifter kan avtale kortere reklamasjonsfrist, fraskrive seg erstatning for driftstap eller bruke bransjens standardvilkår. To privatpersoner kan avtale at bilen selges «som den er».

Friheten har likevel grenser:

• § 19 sier at et alminnelig forbehold som «som den er» ikke slår ut alt. Det foreligger likevel mangel hvis selgeren har gitt uriktige opplysninger, har fortiet vesentlige forhold han «måtte kjenne til», eller tingen er i «vesentlig dårligere stand» enn kjøperen hadde grunn til å regne med.
• § 33 sier at reklamasjonsfristene ikke kan påberopes av en selger som har opptrådt grovt aktløst eller i strid med redelighet og god tro.
• Avtaleloven § 36 gir domstolene adgang til å sette til side avtalevilkår som er urimelige.

Hva «som den er» betyr i praksis, og når du likevel kan klage, er tema for artikkelen om «solgt som den er».

Slik er loven bygget opp

Kjøpsloven har 88 paragrafer fordelt på 16 kapitler. Den følger kjøpet kronologisk: hva som skal leveres, når risikoen går over, hva tingen skal være, hva kjøperen kan kreve hvis selgeren svikter – og motsatt.

Legg merke til at loven er symmetrisk. Kapittel V gir kjøperen beføyelser når selgeren svikter: kreve oppfyllelse, heve, kreve erstatning og holde igjen betaling. Kapittel VII gir selgeren tilsvarende beføyelser når kjøperen ikke betaler eller ikke henter varen – se selgerens rettigheter når kjøperen ikke betaler.

De viktigste reglene i korte trekk

Hva er en mangel?

Tingen skal være i samsvar med det som er avtalt om art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning (§ 17 første ledd). Er avtalen taus, skal tingen passe for vanlige formål, for et bestemt formål selgeren kjente til, svare til en prøve eller modell, og være forsvarlig pakket. Uriktige opplysninger i annonsen eller fra selgeren kan også gi mangel (§ 18). Det avgjørende tidspunktet er når risikoen gikk over til kjøperen, selv om feilen viser seg senere (§ 21).

Undersøk tingen – og klag i tide

Etter levering skal kjøperen undersøke tingen «så snart han etter forholdene har rimelig høve til det» (§ 31). Oppdager du en feil, må du gi selgeren melding om hva slags mangel det gjelder «innen rimelig tid» etter at du oppdaget den eller burde ha oppdaget den. Den ytterste fristen er to år fra du overtok tingen (§ 32), med mindre selgeren har gitt garanti for lengre tid. Tomånedersregelen i forbrukerkjøpsloven gjelder ikke her, og «rimelig tid» kan i mange tilfeller være kortere. Fristene er forklart i detalj under kjøpsloven § 31 og § 32.

Hva du kan kreve

Har tingen en mangel, kan kjøperen kreve retting, omlevering, prisavslag, heving og erstatning, og holde tilbake så mye av kjøpesummen som sikrer kravet (§ 30). Selgeren har rett til å forsøke å rette eller omlevere før kjøperen går over til prisavslag eller heving (§§ 36–37). Omlevering kan bare kreves når mangelen er vesentlig, og ikke for en ting som ikke kan erstattes med en annen, for eksempel en bestemt bruktbil.

Heving krever vesentlig kontraktbrudd

For å heve kjøpet – levere tingen tilbake og få pengene igjen – må mangelen eller forsinkelsen utgjøre et vesentlig kontraktbrudd (§§ 25 og 39). Terskelen er høyere enn i forbrukerkjøpsloven, der det holder at mangelen ikke er uvesentlig. Du må også gi melding om heving innen rimelig tid. Hva som ligger i vilkåret, er tema for vesentlig kontraktsbrudd.

Erstatning: kontrollansvar og skyld

Kjøpsloven skiller mellom direkte og indirekte tap. For direkte tap har selgeren kontrollansvar: Han må betale med mindre han beviser at feilen eller forsinkelsen skyldes en hindring utenfor hans kontroll (§§ 27 og 40). For indirekte tap – driftsavbrudd, tapt fortjeneste på videresalg og lignende (§ 67 annet ledd) – må det foreligge feil eller forsømmelse fra selgerens side, eller en tilsikring. Se kontrollansvar og erstatning.

Ingen bevisbyrderegel til fordel for kjøperen

I forbrukerkjøp antas en feil som viser seg innen to år å ha vært der fra starten. Den regelen finnes ikke i kjøpsloven. Kjøper du en brukt vaskemaskin av en privatperson, er det du som må sannsynliggjøre at feilen fantes da du overtok den.

Kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven – de viktigste forskjellene

Lovene er bygget over samme lest, og mange paragrafer ligner. Men på punktene som oftest avgjør en tvist, er forskjellen stor:

Når du er usikker på hvilken lov som gjelder for kjøpet ditt, kan forbrukerkjøpsloven eller kjøpsloven hjelpe deg å plassere det.

Fra 1907 til i dag

Norge fikk sin første kjøpslov i 1907. Den hadde egne regler for «handelskjøp» mellom næringsdrivende, med krav om at mangler skulle meldes «straks». Kjøpsloven av 1988 erstattet den fra 1. januar 1989 og ble utformet i nær harmoni med FN-konvensjonen om internasjonale løsørekjøp (CISG). Fra 1989 til 30. juni 2002 gjaldt kjøpsloven også forbrukerkjøp (slik vokste forbrukervernet fram), med egne ufravikelige forbrukerregler i blant annet § 4.

Fra 1. juli 2002 overtok forbrukerkjøpsloven forbrukerkjøpene, og § 4 ble opphevet. Det er derfor feil når det noen ganger hevdes at forbrukerkjøpsloven «erstattet» kjøpsloven: Kjøpsloven gjelder fullt ut for alle andre kjøp. Den siste endringen kom i 2014, da CISG ble gjort til norsk lov ved en henvisning i § 87 – mer om det i kjøpsloven og internasjonale kjøp.

Lovendringene i forbrukerkjøpsloven fra 1. januar 2024 – toårig bevisbyrde, nye regler om «som den er» og forbrukerens valg mellom retting og omlevering – endret ikke kjøpsloven.

Når kjøpsloven er mest aktuell for deg

For de fleste dukker kjøpsloven opp i tre situasjoner. Den første er bruktkjøp mellom privatpersoner: bil, båt, sykkel, møbler og elektronikk på Finn, Tise eller lignende. Her er det særlig «som den er»-regelen og den korte reklamasjonsfristen som avgjør. Den eldre artikkelen om heving av bruktbilkjøp mellom private viser hvordan en slik sak typisk forløper, og kjøp mellom privatpersoner gir oversikten.

Den andre er næringskjøp. Kjøper en rørleggerbedrift en varebil eller en butikk varer fra en leverandør, er det kjøpsloven – og ofte avtalen og standardvilkårene – som gjelder. Den tredje er når du som privatperson selger noe til en bedrift, for eksempel innbytte av bilen hos forhandleren. Da er det du som er selger etter kjøpsloven, og forhandleren kan reklamere mot deg.

Felles for alle tre: Det finnes ingen angrerett, og loven forutsetter at partene passer på seg selv. Skriv ned hva som er avtalt, ta vare på annonsen og kommunikasjonen, og reklamer skriftlig og raskt når du oppdager en feil. Blir dere ikke enige ved kjøp mellom privatpersoner, kan saken mekles av Forbrukertilsynet og avgjøres av Forbrukerklageutvalget, eller bringes inn for forliksrådet.