Kjøpsloven og internasjonale kjøp: Når gjelder FN-konvensjonen (CISG)?

Ved kjøp mellom bedrifter i ulike land gjelder FN-konvensjonen om internasjonale løsørekjøp (CISG) som norsk lov, jf. kjøpsloven § 87. Unntak: kjøp mellom nordiske land, forbrukerkjøp – og når partene har avtalt seg bort fra den.

Kjøper en norsk bedrift maskiner fra Tyskland eller selger fisk til Frankrike, er det som regel ikke kjøpslovens vanlige regler som gjelder, men FN-konvensjonen 11. april 1980 om kontrakter for internasjonale løsørekjøp – kjent som CISG eller Wien-konvensjonen. Kjøpsloven § 87 sier rett ut at konvensjonen «gjelder som norsk lov». Den har sin egen tekst, sine egne frister og sine egne begreper, selv om mye ligner kjøpsloven.

Tre ting er verdt å vite med en gang. CISG gjelder ikke kjøp mellom norske og andre nordiske bedrifter – da gjelder kjøpsloven. Den gjelder ikke forbrukerkjøp. Og den kan avtales bort, noe mange kontrakter gjør uten at partene har tenkt gjennom hva de velger i stedet.

Kapittel XV: én paragraf som henviser til konvensjonen

Mange eldre lærebøker og nettsider viser til «kjøpsloven §§ 88–99» om internasjonale kjøp, eller til «§ 94» om vesentlig kontraktbrudd. Det er utdatert. Fram til 1. november 2014 var CISG skrevet inn i kjøpsloven med norsk lovtekst og egne særregler i kapittel XV. Ved lov 28. februar 2014 nr. 2 ble disse særreglene opphevet, og konvensjonen ble i stedet gjort til norsk lov ved en direkte henvisning:

«FN-konvensjonen 11. april 1980 om kontrakter for internasjonale løsørekjøp gjelder som norsk lov.»

I dag er § 87 den eneste paragrafen i kapittel XV, og § 88 handler om lovens ikrafttredelse. Den norske oversettelsen av konvensjonen står som vedlegg til kjøpsloven på Lovdata. Henvisninger til gamle §§ 88–99 gjelder bare avtaler inngått før 1. november 2014.

Samtidig trakk Norge tilbake forbeholdet mot konvensjonens del II om avtaleinngåelse. Konvensjonens regler om tilbud og aksept gjelder dermed nå også for Norge.

Norge ratifiserte CISG i 1988, og den trådte i kraft for Norge 1. august 1989. UNCITRAL oppgir 97 konvensjonsstater per oktober 2026.

Når gjelder CISG?

Kjøpsloven § 5 er døråpneren: Kjøp som er omfattet av konvensjonens virkeområde, følger kapittel XV. Selve virkeområdet står i konvensjonens artikkel 1. Den gjelder avtaler om kjøp av ting mellom parter som har forretningssted i ulike stater, og

• (a) når begge statene er tilsluttet konvensjonen, eller
• (b) når lovvalgsreglene fører til at loven i en konvensjonsstat skal gjelde.

Det er forretningsstedet som teller, ikke nasjonaliteten. Et norsk selskap med kontor i Sverige som kjøper fra en dansk leverandør, er altså ikke et «norsk» kjøp. Alternativ (b) betyr at CISG også kan komme inn når motparten holder til i en stat som ikke har sluttet seg til konvensjonen, dersom lovvalget peker på norsk rett eller på loven i en annen konvensjonsstat. UNCITRALs oversikt viser ikke noe norsk forbehold mot denne regelen.

Konvensjonen omfatter også bestilling av ting som skal tilvirkes, med samme avgrensning som kjøpsloven § 2: ikke når bestilleren skaffer en vesentlig del av materialet, og ikke når arbeid og tjenester er den overveiende delen (art. 3).

Unntakene: Norden, forbrukere og enkelte varer

Nordiske kjøp

Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige har avgitt en felles erklæring etter artikkel 94 om at konvensjonen ikke skal gjelde kjøp mellom parter med forretningssted i disse landene. Erklæringen gjelder fortsatt. Kjøpsloven § 5 gjentar det: Kapittel XV gjelder ikke «nordisk kjøp». En norsk byggevarekjede som kjøper fra en svensk produsent, følger derfor kjøpsloven – med § 32 om reklamasjon og § 39 om heving – og ikke CISG.

Forbrukerkjøp

Etter artikkel 2 bokstav a gjelder konvensjonen ikke kjøp av ting «til personlig bruk for kjøperen, hans familie eller husstand», med mindre selgeren verken visste eller burde ha visst om formålet. Når du som privatperson handler fra en nettbutikk i Tyskland, er det altså forbrukerreglene og lovvalgsreglene for forbrukeravtaler som avgjør – se kjøp fra nettbutikker i EU og EØS.

Andre unntak

Artikkel 2 unntar også salg på auksjon, tvangssalg, verdipapirer og penger, skip, fartøy og luftfartøy, og elektrisk kraft. Artikkel 5 unntar selgerens ansvar for død og personskade. Og etter artikkel 4 regulerer konvensjonen bare avtaleinngåelsen og partenes rettigheter og plikter – ikke om avtalen er gyldig, og ikke hvem som har eiendomsretten til varen. Et eiendomsforbehold i en eksportkontrakt må derfor vurderes etter det landets regler som gjelder for spørsmålet; i Norge likestiller panteloven § 3-22 eiendomsforbehold med salgspant (se salgspant og eiendomsforbehold).

Partene kan velge bort konvensjonen

Artikkel 6 gir full avtalefrihet: Partene kan bestemme at konvensjonen ikke skal gjelde, eller fravike enkeltbestemmelser. Det er vanlig i kontrakter, men det gjøres ofte på en måte som skaper usikkerhet.

Et typisk eksempel er klausulen «Denne avtalen er underlagt norsk rett». Fordi CISG er norsk rett for internasjonale kjøp, peker en slik klausul etter sin ordlyd på CISG, ikke på kjøpslovens vanlige regler. Vil partene ha kjøpsloven uten konvensjonen, bør det stå uttrykkelig – for eksempel at CISG ikke skal gjelde. Omvendt kan en norsk eksportør som er fornøyd med konvensjonens balanserte regler, la være å avtale den bort.

Hvilken løsning som er best, avhenger av kontrakten. Konvensjonen har fordelen av at den er lik i alle konvensjonsstatene og kjent for motparten. Kjøpsloven er bedre kjent for norske domstoler og advokater. Det viktigste er at valget er bevisst. Standardvilkår som Orgalim S 2022 eller de nordiske leveringsbetingelsene NL 17 regulerer mange av de samme spørsmålene og går foran både kjøpsloven og CISG der de er avtalt – mer om det i ansvarsbegrensning og standardvilkår.

Hvilket lands lov gjelder når CISG ikke løser spørsmålet?

CISG løser ikke alt. Artikkel 7 annet ledd sier at spørsmål konvensjonen ikke uttrykkelig løser, avgjøres etter de generelle prinsippene den bygger på, og ellers etter det lands lov som lovvalgsreglene peker ut. Dessuten gjelder konvensjonen ikke i det hele tatt for nordiske kjøp og for kjøp som er unntatt i artikkel 2.

Norge har ingen generell lov om lovvalg i kontrakter. For løsørekjøp finnes likevel lov 3. april 1964 nr. 1 om lovvalg ved løsørekjøp. Har partene ikke avtalt lovvalg, er hovedregelen at loven i selgerens bostedsland gjelder (§ 4 første ledd), men loven i kjøperens land gjelder dersom selgeren tok imot bestillingen i det landet der kjøperen holdt til (§ 4 annet ledd). Ved tvil om lovvalget i en større kontrakt bør partene avtale det uttrykkelig – sammen med verneting eller voldgift.

Slik skiller CISG seg fra kjøpsloven

Kjøpsloven av 1988 ble skrevet med CISG som forbilde, og reglene er i hovedtrekk de samme: undersøkelse og reklamasjon, krav om vesentlig kontraktbrudd for heving, ansvar uavhengig av skyld med fritak for hindringer utenfor partens kontroll. Forskjellene sitter i detaljene – og de kan avgjøre en sak.

Det siste punktet er den største praktiske forskjellen. Etter kjøpsloven er driftsavbrudd og tapt fortjeneste på videresalg indirekte tap som bare dekkes ved skyld (§ 67 annet ledd). CISG har ingen slik kategori. Artikkel 74 sier at erstatningen svarer til tapet, «medreknet tap av fortjeneste», men ikke kan overstige det tapet den misligholdende parten «forutså eller burde ha forutsett ved avtaleslutningen». En selger som avtaler seg bort fra kjøpsloven og inn i CISG uten å regulere indirekte tap i kontrakten, kan dermed få et videre ansvar enn han regnet med. Forskjellen er utdypet i kontrollansvar og erstatning.

Konvensjonens definisjon av vesentlig kontraktbrudd i artikkel 25 er nyttig også for å forstå kjøpslovens begrep:

«Kontraktbrudd fra en av partene er vesentlig dersom det medfører slik skade for den annen part at han i betydelig grad blir fratatt det han etter avtalen hadde rett til å forvente, med mindre den part som misligholder ikke forutså det skadelige resultatet og en fornuftig mann i samme egenskap og stilling og under samme forhold heller ikke ville ha forutsett det.»

Kjøpsloven har ingen tilsvarende definisjon; der er vesentlighet en helhetsvurdering. Se vesentlig kontraktsbrudd i kjøpsloven.

Incoterms: levering og risiko – men ikke mangler

I internasjonale kontrakter avtales levering nesten alltid med en Incoterms-klausul fra Det internasjonale handelskammeret (ICC), for eksempel EXW (henting hos selgeren), FCA (overlevering til kjøperens transportør), DAP (levert på bestemmelsesstedet) eller DDP (levert og fortollet). Klausulen bestemmer hvor og når varen er levert, når risikoen går over, og hvem som betaler frakt, forsikring og fortolling.

Incoterms er avtalevilkår, ikke lov, og de gjelder bare når de er avtalt. De sier ingenting om hva som er en mangel, om reklamasjonsfrister, heving eller erstatning. Der fyller CISG – eller kjøpsloven ved nordiske kjøp – ut. Henvis til en bestemt utgave av Incoterms i kontrakten, siden klausulene er endret over tid.

Praktiske råd for norske import- og eksportbedrifter

1. Avklar om kjøpet er nordisk. I så fall gjelder kjøpsloven, ikke CISG.
2. Bestem deg for om CISG skal gjelde, og skriv det uttrykkelig. «Norsk rett» alene peker etter ordlyden på CISG.
3. Reguler ansvarsgrenser og indirekte tap i kontrakten – særlig hvis CISG gjelder.
4. Avtal Incoterms med årstall, og avtal verneting eller voldgift.
5. Undersøk varene ved ankomst og reklamer skriftlig med en beskrivelse av feilen. Toårsfristen i art. 39 er absolutt, med mindre en avtalt garantitid sier noe annet.

Mange av de samme rutinene gjelder ved innenlandske kjøp; de er samlet i kjøpsloven for næringsdrivende og reklamasjon mellom bedrifter.