Hvem er forbruker etter loven – og når er du næringsdrivende?

Du er forbruker når du er en fysisk person og kjøpet ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet. Det avgjørende er formålet med det enkelte kjøpet – ikke hvem du er.

Du er forbruker etter forbrukerkjøpsloven når du er en fysisk person – et menneske, ikke et selskap eller en forening – og kjøpet ikke hovedsakelig skjer som ledd i næringsvirksomhet. Det betyr at også en selvstendig næringsdrivende er forbruker når hun kjøper en vaskemaskin til hjemmet. Men det er ikke nok at kjøperen er forbruker: Selgeren, eller en mellommann som selger på hans vegne, må opptre i næringsvirksomhet. Først når begge vilkårene er oppfylt, gjelder forbrukerkjøpsloven.

Hvorfor spiller dette så stor rolle? Fordi det avgjør hvilken lov som gjelder. Er det et forbrukerkjøp, har du ufravikelige rettigheter: fem års reklamasjonsfrist for varige ting, toårs bevisbyrde for selgeren og ingen «som den er»-forbehold. Er det ikke et forbrukerkjøp, gjelder kjøpsloven, som partene kan avtale seg bort fra. Hva forbrukerkjøpsloven går ut på, er forklart i oversikten hva er forbrukerkjøpsloven.

Hva loven sier

Definisjonene står i forbrukerkjøpsloven § 1:

«Med forbrukerkjøp menes salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.»

Samme forbrukerdefinisjon står i angrerettloven § 5 bokstav a. Det er altså ett forbrukerbegrep for de to viktigste forbrukerlovene. Definisjonen kan deles i tre:

1. Fysisk person. Et aksjeselskap, et borettslag, et sameie eller en idrettsforening er aldri forbruker etter forbrukerkjøpsloven.
2. Ikke hovedsakelig. Har kjøpet et blandet formål, er det tyngdepunktet som avgjør.
3. Som ledd i næringsvirksomhet. Det er formålet med akkurat dette kjøpet som teller – ikke yrket ditt eller om du eier et firma.

Kjøp til både privat bruk og jobb

Den vanligste tvilen gjelder ting som brukes begge steder: en PC, en mobiltelefon, en bil eller et verktøysett. Svaret er at du må vurdere hva som er det hovedsakelige formålet. Departementet skrev i forarbeidene: «Ved kjøp med blandet formål vil det som i dag være avgjørende hva som er det hovedsakelige formålet med kjøpet.» (Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 45).

Tenk deg at en lærer kjøper en bærbar PC til 12 000 kroner. Hun bruker den til å rette prøver om kveldene, men mest til privat bruk. Hun er forbruker – og dessuten er arbeidet som lærer ikke næringsvirksomhet i det hele tatt, det er et ansettelsesforhold. Forarbeidene sier uttrykkelig at definisjonen fra 2002 utvidet forbrukerbegrepet slik at «yrkesanskaffelser» ble omfattet. Før 2002 var det etter tradisjonell oppfatning tvilsomt om for eksempel en arbeidstakers kjøp av dress til jobben var et forbrukerkjøp. I dag er det klart at en ansatt som kjøper arbeidsklær eller verktøy for egne penger, er forbruker.

Annerledes er det for en frisør med eget enkeltpersonforetak som kjøper en saks til salongen. Kjøpet skjer som ledd i hennes egen næringsvirksomhet, og hun er ikke forbruker for dette kjøpet.

Selgeren trenger ikke å vite hva du skal bruke varen til

Etter den gamle regelen i kjøpsloven (før 2002) var det et vilkår at selgeren visste eller burde ha visst at kjøpet var til personlig bruk. Dette kalles et synbarhetskrav. Det kravet ble fjernet med forbrukerkjøpsloven. Departementet skrev at forbrukerdefinisjonen for fysiske personer ikke lenger skulle inneholde «et krav om synbarhet for selgeren» (Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 45). Avgrensningen gjøres altså objektivt, ut fra hva kjøpet faktisk gjaldt.

For butikken betyr det en viss risiko: Den kan ikke uten videre behandle en kunde som næringsdrivende fordi kunden handlet i en proffavdeling eller oppga et firmanavn. Men omvendt kan heller ikke en kunde som har kjøpt på faktura til firmaet sitt, senere hevde at kjøpet var privat dersom fakta tilsier noe annet.

Enkeltpersonforetak, aksjeselskap og foreninger

Enkeltpersonforetak (ENK). Et enkeltpersonforetak er ikke en egen juridisk person; det er eieren selv som driver næring. Eieren er derfor en fysisk person, og spørsmålet blir som ellers hva kjøpet hovedsakelig gjaldt. Kjøper en elektriker med eget ENK et kjøleskap til hjemmet, er han forbruker. Kjøper han en borhammer til oppdragene sine, er han det ikke. Vi har skrevet mer om dette for næringsdrivende i artikkelen om enkeltpersonforetak som kjøper.

Aksjeselskap. Et AS er en juridisk person og kan aldri være forbruker etter forbrukerkjøpsloven – heller ikke et lite AS med én ansatt. Kjøper du en bil gjennom ditt eget AS, gjelder kjøpsloven, også om du bruker bilen mye privat.

Borettslag, sameier og foreninger. Før 2002 ble enkelte sammenslutninger behandlet som forbrukere i praksis fra Forbrukertvistutvalget (som ble erstattet av Forbrukerklageutvalget i 2017). Lovgiveren valgte i 2002 et forbrukerbegrep som bare omfatter fysiske personer, blant annet fordi det gir en klarere grense. Kjøper borettslaget en ny vaskemaskin til fellesvaskeriet, er det altså i utgangspunktet ikke et forbrukerkjøp. Forbrukertilsynet oppgir også at det ikke kan behandle klagesaker der et sameie, borettslag eller en forening er avtalepart.

Ett forbehold: Forarbeidene understreker at regelen ikke må forstås slik at en fysisk person alltid formelt må stå som kjøper i kontrakten for at forbrukerreglene skal gjelde. Kjøper du gjennom en annen som bare formidler kjøpet for deg, kan det fortsatt være du som er den egentlige kjøperen. Hvor grensen går, beror på en konkret vurdering.

Selgersiden: når er selgeren næringsdrivende?

Forbrukerkjøpsloven gjelder bare når selgeren eller selgerens representant «opptrer i næringsvirksomhet». Loven definerer ikke begrepet nærmere. Forarbeidene sier at den nye formuleringen ikke skulle innebære noen forskjell fra kjøpslovens tidligere vilkår om «yrkesselger», og om den praksisen het det: «Det skal ikke mye til før en person regnes som yrkesselger.». Også salg som binæring var omfattet, forutsatt at salget hadde et visst minste omfang (Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 38 og s. 232).

Det gir noen praktiske konsekvenser:

• Butikker, nettbutikker og forhandlere er opplagt næringsdrivende, også når de selger brukte varer.
• En privatperson som rydder i boden og selger en sykkel, en sofa og noen leker på Finn, driver ikke næring. Da gjelder kjøpsloven, og selgeren kan ta forbehold som «solgt som den er» innenfor grensene i kjøpsloven § 19.
• En «hobbyselger» som kjøper inn varer for å selge dem videre med fortjeneste – for eksempel en som jevnlig kjøper brukte mobiltelefoner, pusser dem opp og selger dem på markedsplasser – kan være næringsdrivende selv om han kaller seg privat. Da er det et forbrukerkjøp, med alle forbrukerrettighetene. Hvor grensen går, avhenger av omfang, varighet og om formålet er fortjeneste. Loven har ingen fast beløpsgrense.

Er du i tvil om en selger på en markedsplass er privat eller næringsdrivende, kan du se etter flere annonser for samme type vare, en nettbutikk i tillegg, eller et organisasjonsnummer. Mer om dette i artikkelen om kjøp på Finn, Tise og andre markedsplasser.

Mellommann og kommisjonssalg

Det er nok at selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet. Det praktiske eksempelet er en bruktbil som en privatperson selger gjennom en bilforhandler på kommisjon. Du kjøper bilen på forhandlerens område, av forhandlerens selger – men eieren av bilen er en privatperson. Etter § 1 annet ledd er dette likevel et forbrukerkjøp.

§ 1 fjerde ledd sier i tillegg at representanten er solidarisk ansvarlig med selgeren for selgerens forpliktelser. Du kan altså rette kravet mot forhandleren. Unntaket er når du «uttrykkelig» er gjort oppmerksom på at representanten bare opptrer som mellommann og ikke er solidarisk ansvarlig. Et slikt forbehold må komme tydelig fram – ikke stå gjemt i det med liten skrift. Merk at forbehold om ansvaret ikke endrer at selve kjøpet er et forbrukerkjøp; det begrenser bare hvem du kan kreve. Ansvarsregelen gjelder ikke når selgeren selv er næringsdrivende, for da er selgeren uansett ansvarlig etter loven.

Kjøper du bil fra forhandler, kan du lese mer om bruktbil fra forhandler.

Grensetilfeller i tabell

Vil du gå gjennom din egen situasjon trinn for trinn, kan du bruke veiviseren forbruker eller næringsdrivende – hvilken lov gjelder?

Spesielle tilfeller

Kjøp for å selge videre

Kjøper du ting for å selge dem videre, er det sjelden et forbrukerkjøp. Forarbeidene drøfter nettverkssalg (multi-level marketing): En distributør som kjøper varer dels til eget bruk og dels for videresalg, kan etter omstendighetene være forbruker. Skjer innkjøpet med sikte på videresalg slik det er vanlig ved nettverkssalg, vil man derimot «neppe kunne si at personen er forbruker», og det gjelder også i de tidlige fasene av virksomheten (Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 232). De som kjøper varene av distributøren, vil derimot ofte ha forbrukerstatus.

Investeringskjøp

Forarbeidene nevner også at «visse former for investeringskjøp» ble omfattet av forbrukerbegrepet i 2002. En privatperson som kjøper et maleri eller en klokke delvis som investering, kan dermed være forbruker. Driver du derimot organisert handel med slike ting, nærmer du deg næringsvirksomhet.

Når forbrukeren selger

Forbrukerkjøpsloven beskytter bare forbrukeren som kjøper. Selger du noe som privatperson – til en annen privatperson eller til en bedrift – gjelder kjøpsloven, og det er du som har selgeransvaret. Les om kjøp mellom privatpersoner. Angrerett har du heller ikke når du kjøper fra en privatperson, se angrerett ved kjøp fra privatperson.

Hva gjelder hvis du ikke er forbruker?

Da gjelder kjøpsloven. Den gir også rett til å klage på mangler, kreve retting, prisavslag, heving og erstatning, men med viktige forskjeller: Reklamasjonsfristen er to år uten femårsregel, det finnes ingen toårs bevisbyrde til fordel for kjøperen, og loven kan fravikes ved avtale (kjøpsloven § 3). Mellom næringsdrivende er kjøpsvilkårene derfor ofte avgjørende. Se kjøpsloven for næringsdrivende og sammenligningen forbrukerkjøpsloven eller kjøpsloven.

Klageveien er også forskjellig. Forbrukertilsynet mekler ikke i saker der begge parter er næringsdrivende, eller der selgeren er privatperson og kjøperen næringsdrivende. Da er forliksrådet det naturlige første steget.