Enkeltpersonforetak som kjøper: Forbruker eller næringsdrivende?

Eieren av et enkeltpersonforetak er forbruker når kjøpet ikke hovedsakelig er til næringen. Det avgjørende er hva varen faktisk skal brukes til – ikke hvem som står på fakturaen alene. Svaret styrer frister, bevisbyrde og angrerett.

Ja, du kan være forbruker selv om du har et enkeltpersonforetak. Loven spør ikke om du driver næring, men om dette kjøpet hovedsakelig er en del av næringsvirksomheten. Kjøper frisøren en TV til stua, er det et forbrukerkjøp. Kjøper hun en hårtørker til salongen, er det et kjøp mellom næringsdrivende. Vanskeligst er tingene som brukes til begge deler – bilen, PC-en, mobilen – og der er det hva som er det hovedsakelige formålet som avgjør.

Hvorfor spørsmålet i det hele tatt oppstår

Et enkeltpersonforetak (ENK) er ikke et eget rettssubjekt slik et aksjeselskap er. Det er eieren selv som driver virksomheten, og eieren er en fysisk person. Forbrukerdefinisjonen i norsk lov omfatter nettopp fysiske personer:

«Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.»

Den samme definisjonen står i angrerettloven § 5 bokstav a og i avtaleloven § 37. En ENK-eier kan altså være forbruker i én handel og næringsdrivende i den neste. Et aksjeselskap kan derimot aldri være forbruker etter disse lovene, fordi det ikke er en fysisk person.

For å være et forbrukerkjøp må også selgeren, eller selgerens representant, opptre i næringsvirksomhet (forbrukerkjøpsloven § 1 annet ledd). Kjøper du noe fra en privatperson på Finn, gjelder kjøpsloven uansett.

Testen: det hovedsakelige formålet

Forarbeidene til forbrukerkjøpsloven er tydelige på hvordan blandet bruk skal vurderes. I Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) punkt 3.3.7.2 (s. 45) skrev departementet at det ved kjøp med blandet formål «vil det som i dag være avgjørende hva som er det hovedsakelige formålet med kjøpet».

Tre trekk ved denne testen er viktige:

• Den er objektiv. Departementet skrev samme sted at forbrukerdefinisjonen for fysiske personer ikke lenger skulle inneholde «et krav om synbarhet for selgeren». Under den gamle kjøpsloven måtte selgeren vite eller burde vite at kjøpet var til personlig bruk. Det kravet ble fjernet i 2002. Det er det faktiske formålet som teller.
• Formen er ikke avgjørende. Departementet understreket at det ikke er slik at en fysisk person «alltid formelt må være angitt som kjøper i kontrakten» for at forbrukerreglene skal gjelde. Navnet på fakturaen er et bevis, ikke en fasit.
• Yrkesanskaffelser er med. Etter departementet innebærer definisjonen at «yrkesanskaffelser» blir omfattet. En arbeidstaker som kjøper arbeidsklær eller verktøy til jobben for egen regning, er forbruker. Grensen går ved næringsvirksomhet – ikke ved alt som har med arbeid å gjøre.

«Hovedsakelig» betyr mer enn halvparten, men loven setter ingen prosentgrense, og det finnes ingen fast regel om hvordan bruken skal måles. Vurderingen gjøres ut fra hva tingen var ment å brukes til da den ble kjøpt.

Eksempler på grensetilfeller

Det siste eksempelet er hentet fra departementets merknad til § 1 (Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 232–233), som drøftet såkalte nettverkssalg (multi-level marketing). Departementet mente at en distributør som kjøper dels til eget bruk og dels for videresalg «etter omstendighetene» kan være forbruker, men at innkjøp med sikte på den typen videresalg «neppe» gjør personen til forbruker – heller ikke i oppstartsfasen av virksomheten.

Bevis: hva avgjør i praksis?

Det finnes ingen egen bevisregel for hvem som må bevise at kjøpet var privat. Oppstår det tvist, ser Forbrukerklageutvalget eller domstolen på alt som kan si noe om formålet. Typiske bevis er:

• Hvem som står som kjøper. Faktura til foretaket med organisasjonsnummer trekker mot næring. Kvittering i privat navn trekker mot forbruker.
• Hvordan det er betalt. Bedriftskonto og firmakort mot privat bankkort eller Vipps.
• Regnskap og merverdiavgift. Har du ført kjøpet i foretakets regnskap, avskrevet det eller trukket fra inngående merverdiavgift, har du selv behandlet det som en næringsanskaffelse. Det er vanskelig å argumentere for at det motsatte var hovedformålet.
• Hva tingen er. En industristøvsuger peker mot næring, en barnevogn mot privat.
• Hvor den ble levert og brukes. Verksted eller kontor mot privat bolig.
• Hva du sa ved kjøpet. Ba du om bedriftspris eller bedriftsfaktura, vil selgeren legge vekt på det.

Hva det betyr for rettighetene dine

Konsekvensene av å havne på feil side av grensen er store. Sammenligningen viser de viktigste forskjellene:

Den største praktiske forskjellen er ofte bevisbyrden. En forbruker som får en ødelagt PC etter 18 måneder, slipper å bevise at feilen var der fra starten. En næringsdrivende må selv vise det. Undersøkelsesplikten og kravet om rask reklamasjon er nærmere forklart i reklamasjon mellom bedrifter, og toårsformodningen i bevisbyrden for mangel.

Angrerett når du handler på nett

Angrerettloven gjelder salg «til forbruker» (§ 1). Kjøper du som næringsdrivende i en nettbutikk, har du ingen lovbestemt angrerett – bare den returretten selgeren eventuelt gir. Mange nettbutikker har egne vilkår for bedriftskunder, og et kryss for «bedriftskunde» i kassen kan føre til at du får andre vilkår.

Hva om du krysser av for bedrift for å få faktura, men kjøpet egentlig er privat? Forbrukerdefinisjonen er objektiv, og forbrukerkjøpsloven og angrerettloven kan ikke fravikes til skade for forbrukeren. Men avkrysningen er et bevis på hva du selv oppga, og det kan bli tungt å komme forbi. Vi har ikke funnet norsk rettspraksis som avklarer hvor langt en slik erklæring binder. Reglene om angrerett er forklart i angrerettloven forklart.

Slik gjør du det riktig ved kjøpet

1. Bestem formålet før du betaler. Skal tingen hovedsakelig brukes i firmaet, kjøp den i firmaets navn og før den i regnskapet. Skal den hovedsakelig brukes privat, kjøp den privat.
2. Ikke del opp ett kjøp kunstig. Det er hovedformålet med tingen som avgjør, ikke hvordan du fordeler betalingen.
3. Ta vare på dokumentasjonen. Kvittering, ordrebekreftelse og eventuelle e-poster om hva du skulle bruke varen til. Skal kjøpet inn i regnskapet, gjelder egne krav til bilag – se kvittering og regnskap for næringsdrivende.
4. Les vilkårene når du kjøper som bedrift. Da gjelder kjøpsloven, og leverandørens vilkår kan begrense rettighetene dine betydelig.

Når du selv selger: hvem er kunden din?

Driver du et ENK som selger til både private og bedrifter, gjelder samme test motsatt vei. Er kunden en fysisk person som ikke hovedsakelig kjøper til næring, må du gi forbrukerrettighetene – uansett hva dine vilkår sier. Et aksjeselskap er alltid næringsdrivende kunde. Å be kunden oppgi organisasjonsnummer og formål er en god rutine, men endrer ikke hva som faktisk er formålet.

Den generelle oversikten over når hvilken lov gjelder, finner du på temasiden forbruker eller næringsdrivende – hvilken lov gjelder?, og forbrukerbegrepet mer i detalj i hvem er forbruker etter loven. Forskjellene mellom lovene er samlet i forbrukerkjøpsloven eller kjøpsloven.